Eco print – første forsøk

I sommer har jeg tilbragt det aller meste av tida i hagen, gjerne med hodet fullt av rusk og rask og henda fulle av jord. Noe har det dog vokst ut av anstrengelsene, og noe av det igjen har tatt helt overhånd. Nok om det og over til det nyeste påfunnet mitt.

En av tingene jeg tidligere har hørt om, og sett litt eksempler på er eco print. Dette kan gjøres både på papir og på stoff. Jeg dykket ned i kaninhullet på nett og kom opp igjen med løse planer om forsøk på papir.

Ei stund senere hadde jeg ærend i Drammen, og der er jeg faktisk i umiddelbar nærhet av noe som likner mistenkelig på en hobby-/kunst-butikk. Noe som er sørgelig fraværende i mitt nærmeste bysentrum. Resultatet var innkjøp av fire forskjellige papirkvaliteter i A5-format. Disse ble merket med hull for å kunne skille de fra hverandre under og etter forsøket.

Jeg fant oppskrifter på nett som sa både dette og hint, men endte opp med å dyppe papiret i vann med alun først. Alun skal hjelpe til med å binde pigmentene/fargen til papiret. Dette kalles på plantefargingsspråket å beise. Det er ofte helt nødvendig for å få farge på garn. Dog avhenger det også av fargematerialet.

Etter å ha beisa papiret gikk jeg på plantejakt. Jeg valgte noen planter jeg har hatt god erfaring med i farging på ull, noen jeg mistenkte at kunne gi godt med farge og noen som jeg ikke ante noenting om.

Papir og planter ble lagt lagvis, papir, planter, papir, papir, planter, papir o.s.v. Jeg fant noen gamle fliser som passet perfekt til A5-ark. Disse ble lagt øverst og nederst og så knøyt jeg alt sammen med hyssing. Jeg lagde to nesten like pakker med det i bakhodet at jeg kanskje kunne gjøre noe annerledes med den ene.

Så ble begge pakkene lagt i alunvannet jeg tidligere hadde brukt til å dyppe arkene i. Jeg putta også oppi litt forskjellig rustent jern. Det har jeg lest at skal gi ekstra fargespill. Etter at pakkene hadde kokt ca en time tok jeg den ene ut og lot den kjøle ned i alunvann. Jeg putta litt jernvitriol i gryta i håp om å få mer farger, men vannet ble ikke svart som forventet. Den hadde nok ikke tålt lagringsmåten, eller den hadde blitt utsatt for fuktighet sist jeg plantefarga. Jeg lot uansett gryta putre ei stund til før jeg lot alt kjøle seg ned.

Tålmodig som jeg er måtte jeg åpne pakkene på kvelden, sjøl om jeg flere steder hadde sett at de burde ligge over natta. Jeg skylte forsiktig av plantene og la papiret til tørk i noen superpraktiske trådhyller jeg akkurat hadde henta hos ei venninne.

Her er det våte resultatet:

Og her er resultatet etter tørk. Gruppert etter papirtype. De øverste arkene lå i gryta med jernvitriol. Jeg skulle nok ha venta til neste dag, men siden fargen i vannet var feil hadde det kanskje ikke spilt noen rolle.
Neste gang… 😉

Påskeegg

Det er vår og da blir man jo litt inspirert til å gjøre vårting.
Som for eksempel å lage påskeegg med rester etter middagslaging, rester fra stiklinger og noen visne påskeliljer.
Antallet nye blogginnlegg her har vært labert det siste året, mest fordi når jeg først har tatt bilder så blir resten glømt. Men når jeg nå skriver et nytt innlegg så har jeg ingen bilder fra før eller under prosessen.
Logisk? Neida, sånt driver vi ikke med!

Uansett, jeg begynte med å klippe opp ei marineblå strømpebukse. (Hvorfor i alle dager jeg hadde ei marineblå strømpebukse i skapet, aner jeg ikke. Jeg bruker jo ikke marineblått!)
Så fant jeg fram egg som jeg, svært forutseende, har blåst tomme og spart på og løkskall fra middagslaging, både rød og gul løk. Litt eddik til fargevannet er kjekt å ha, og så trenger man noe plantemateriale til å legge på eggene så det blir merker. Øverst i matsøpla lå det ferske blader fra stiklinger, og jeg hadde ikke renska de visne påskeliljene ennå. Ute er utvalget begrensa til tuja og noen få gresstrå, så de fikk stå i fred.

Jeg pakket egg og plantebiter inn i strømpebuksebitene og knøyt godt. Jeg trodde det ble for løst, men det gikk bra. Så la jeg et tynt lag løkskall i bunnen av gryta, fylte eggene med vann med den samme eggsugeren jeg bruker til å tømme egg med, og la dem i gryta med løkskall mellom og over seg. Jeg spanderte en god klunk 5% eddik i vannet. Jeg fylte kjelen helt full, la en asjett på toppen for å holde eggene nede og satte ei skål på toppen for litt ekstra tyngde. Jeg lot det koke opp og så stå og syde i et par timer. Så skrudde jeg av plata og gikk og la meg. Kjelen ble stående til neste dag før jeg pakket ut eggene, skylte dem utvendig og innvendig og klappet dem forsiktig tørre. Det er lett å gni vekk fargen, så klapp forsiktig!

Når man så har laget påskeegg så bør dem jo henges opp, og som en hver skikkelig samler hadde jeg selvfølgelig liggende oppheng spesiallaget til egg. Nå er nok disse “egghengerne” laga for masseproduserte egg og ikke for høner med egne meninger. Jeg kjøper egg fra en lokal gård, og får derfor egg i alle størrelser og i mange forskjellige ovale former. Jeg måtte derfor ty til lim, og når man endelig finner fram lim så ligger det selvfølgelig et lass med ting i kø for å limes. Jeg kom etterhvert til bunns i lasset og fikk limt “egghengerne” på plass på eggene. Nå så de litt matte og kjedelige ut, så siste finpuss besto i å spandere ett lett lag matolje. Jeg kunne sikkert lakka dem, men jeg har ikke annet enn gulvlakk og det tror jeg ikke hadde blitt bra. Kanskje jeg spanderer en boks spraylakk på dem en gang i framtida, eller neste gang jeg finner på å lage påskeegg med plantefarger. Det er nok mulig at lakk ikke kommer til å feste seg når eggene først er olja.

God påske!

Til minne om dada

For noen få år siden fikk verdens beste far (som for meg betyr morfar) en hjemmelaget bursdagsgave av dattera si. Den fikk etter hvert navnet Dada. Litt senere fikk han også sitt første barnebarn, nemlig meg. Hver gang vi hadde spist middag var det om å gjøre å komme først fram til Dada i sofaen. Den fikk nemlig hvile middag på Dada. Jeg vant vel flere ganger enn jeg fortjente, men til gjengjeld lå jeg ikke spesielt lenge. Bortsett fra den gangen jeg hadde forspist meg på moreller og fikk vondt i Lichtenstein. Det var det som sto på t-skjorta mi der det gjorde vondt. Da lå jeg i sofaen og fikk trøst av Dada, og far kom med halve knekkebrød med smør på. Det hjalp!
Dada lever ennå, og det samme gjør minnet om verdens beste far <3

Slyngebånd

I sommer fikk jeg endelig tak i slyngestokker, og i høst fikk jeg testa de ut.
Slyngebånd er en type firfletting gjort hengende. Båndet, eller snora, blir ganske rund.
Slike bånd har blitt brukt som slitekant nederst på kjoler og skjørt.
De brukes fortsatt på noen bunader.

Jeg prøvde ut litt forskjellig garn og fant ut at PT2 var litt svakt, noen av trådene røyk ganske ofte. Mens mitt plantefarga Per Gynt-garn tålte vekta av stokkene helt fint. Jeg testa også vevlin og fikk flott bånd av det også.

Før jeg forsøkte å slynge alene var jeg overbevist om at det var en tomannsjobb, men etter å ha prøvd meg fram fant jeg at det gikk ganske så greit alene også. Det kan dog være lurt å ikke vikle ut så lange tråder å jobbe med av gangen.

Jeg har forsøkt å filme når jeg slynger, men med heller stusselig resultat. Når jeg endelig får det til, kommer resultatet her 🙂

Fotkluter, eller vikingsokker…

I min vandring rundt på det store nettet snubla jeg over fotkluter som erstatning for sydde, nålebundne eller strikka sokker. Dette var visst en eldgammel greie, og da måtte det jo prøves ut!
Jeg søkte videre og fant at Norsk Folkemuseum hadde fine, forklarende bilder.
Standart militær størrelse var 46 cm x 46 cm, så jeg starta der.
Jeg hadde ubleka, lerretsvevd ullstoff liggende og klipte i veg.
På bredden fikk jeg plass til fire kluter i full størrelse og to litt smalere, 34 cm x 47 cm, noe som senere viste seg å være akkurat passe til mine føtter 🙂
Jeg klipte 6 par kluter med en gang, så kunne jeg også ha noen til å gi bort eller selge. Jeg hev alle klutene i vaskemaskina for å være sikker på at de ikke krøyp i vask senere.

Da jeg hadde farga den tynne ullserken min med reinfann, var det så mye farge igjen at jeg heiv fire par kluter i fargebadet. To av parene fikk også en runde med jern på slutten.

Skjoldehamnhette

Jeg spant, vevde og sydde ei hette i ufarga pelsull.
Ulla kom fra en skinnfell jeg har sydd tidligere.
Noen mener at ull fra garva skinn ikke egner seg til å spinne, men det fikk jeg ikke vite før jeg var ferdig med hetta 😉

Jeg spant både på håndtein og på rokk.
Det ble ganske ujevnt, så jeg måtte lage totråds garn for å jevne det ut litt.

Jeg stolte ikke på styrken i garnet jeg hadde laget sjøl, så jeg kjøpte maskinspunnet garn til renninga. Jeg rant en grindvev og festa renninga i en oppstadvev fra 70-tallet.

Jeg vevde kun det jeg trengte til hetta, to kvadrater og en lang bit stor nok til å dekke fra albue til albue.

Jeg klipte opp, sydde renningstrådene inn i tøyet og sydde sammen bitene.

Hetta ble godkjent, både av katten og meg 🙂


Skinnfell av pelssau

Etter å ha hatt ti skinn av pelssau liggende i ca 10 år, fikk jeg endelig meldt meg på kurs i februar 2018. Vi fikk grundig opplæring i å klippe skinnene, sette de sammen for å utnytte skinnene best mulig, sammensying av skinn, søm av hverdagskant og brudekant og trykking med trykkblokker. Jeg brukte 6 skinn til fellen, pluss et halvt skinn ekstra til brudekanten. Skinnene jeg har igjen planlegger jeg å lage puter av, en gang i framtida 🙂