Postpest restart

Etter over to år med begrensninger på det meste fikk også jeg korona. Den varte mye lenger enn venta og oppførte seg også annerledes. Men i sommer begynte jeg å få kontroll på både hode og kropp, så da var det tilbake til elevrollen igjen. Jeg må jo lære noe nytt hvert år!

Vikingmarkedet på Borre var svært etterlengtet etter flere år med pest. Folk kom tidlig, flere uka før, og dro sent. Jeg hørte rykter om at de siste ikke pakket ned teltleiren før helga etter markedet.  

Tirsdag til fredag var jeg på buekurs med Oddbjørn Fritzøe. Han hadde mye erfaring å dele med oss noviser etter å ha laget buer i over 40 år og ha vært både dansk og norsk mester i bueskyting. 

Jeg er veldig fornøyd med bua jeg lagde. Nå gjenstår det bare å oppdatere de gamle pilene mine til nye mål og kvalitetskrav. Bua ble ca 34 pund tung og ca 72 tommer lang.

Det blei også kurs på Middelalderuka i Numedal i sommer. Denne gangen blei det kurs i fletting av never.

Som alltid koste vi oss etter alle kunstens regler både med gamle og nye venner.

Fikk også foreviget håret 😉

Lamper av råhud

Tilbake i 2017 fant jeg at jeg mangla belysning i vikingteltet når jeg var på tur. Jeg bestemte meg for å prøve å lage en slags råhudlampe som jeg hadde sett rundt om i vikingleire. Jeg var klar over at disse ikke er historisk belagt i vikingtid, men de ser mye bedre ut enn grelle lommelykter og med falske kubbelys er de også ganske brannsikre.

Jeg hadde nok ikke helt tenkt på at jeg skulle lage et blogginnlegg om disse lampene, så jeg tok ikke bilder av hele prosessen.

Uansett, jeg fikk tak i mellomstore tyggebein til hund på en dyrebutikk. Disse ble lagt i vann og da de var blitt helt myke, knyta opp og glatta ut.
Inne i disse beina er det gjerne mange småbiter, og er du heldig kan du bruke noen av disse i tillegg til de ytre hudbitene.

I tillegg til råhud trenger man runde plater og pinner. Jeg kjøpte vanlig furuplank og rundstokk på nærmeste byggvareutsalg. Jeg sagde ut så mange like sirkler jeg kunne få av planken, kappa rundstokkene i passe lengder, borra hull til rundstokkene og monterte de sammen uten å lime. Det ble nok til fire lamper.
Så var det klart for å få på råhuden.

Jeg skar og klipte så godt jeg kunne for å få nogenlunde like store biter av råhud. Deretter sydde jeg sammen disse med voksa lintråd. Når råhuden er våt er den litt svampete og sleip å håndtere, men den er lett å sy i. Så lett at man må være forsiktig for ikke å dra tråden tvers i gjennom. Når jeg hadde sydd sammen nok til at jeg mente det gikk rundt lampa også etter at huden hadde tørka, sydde jeg bitene sammen til en sylinder og tredde den på lampa.

Når huden tørka trakk den seg mer sammen på tvers enn i lengderetning. Jeg måtte justere underveis i tørkinga så huden ikke skulle sette seg helt fast i bunnen eller lokket på lampa..

Når huden var tørr tok jeg alt fra hverandre igjen, borra hull i toppen for å kunne ta inn og ut lyskilde, og beiset alle lampene. Jeg fikk det for meg at de ikke skulle være like, så jeg mikset beisen i fire forskjellige bruntoner. Så var det bare å få montert de sammen igjen. Jeg knøyt på lærsnorer som midlertidig bærehåndtak. De har fungert utmerket til dags dato.

Planen har vært å lage en løfteanordning i lampene for å kunne tenne ekte stearinlys, men det har ikke skjedd. De gjør foreløpig jobben sin godt som de er.

Når lampene ikke er på tur, lyser de opp i trappa. Batteridrevne kubbelys med timer er veldig praktisk ?

Karde for å spinne

Man kan også karde opp igjen garnrester for å spinne nytt garn.

For noen år siden bestemte jeg meg for å lære meg å spinne.
Men før man kan spinne må man karde ulla. Og da må man ha karder.
Jeg var så heldig å få et sett karder i gave av en venn. Men disse var ikke helt brukbare uten litt kjærlig vedlikehold.
Nålemattene var morkne og godt preget av tidens tann.
Jeg gikk til innkjøp av nye matter og fikk, med forsiktighet og litt kreativ tenking, løsnet de gamle og festet de nye.

Gode som nye! ?

?Støpe lys?

Gjennom lang tid har jeg samla rester av stearinlys med tanke på å lage mine egne. Jeg har også fått donert rester fra familie og venner som hørte om mitt nye gjenbruksprosjekt.

En av tingene jeg gjorde, som mange smilte av, var å pirke ut rester av stearin i telys. Det tok kanskje litt tid, men til sammen ble det ganske mye. Mange telys og varmelys slutter å brenne mens det fortsatt er igjen en god del stearin.

Første runde, med bare hvit stearin, foregikk på komfyren. Jeg har kjøpt startpakke pluss flere former og annet fra Sløyddetaljer, men det går helt fint å bruke drikkekartonger og liknende. Du kan tape veken i bunnen av kartongen og feste den andre enden på en grillpinne el.l. Det er dog vanskelig å gjenbruke drikkekartonger da de stort sett må rives i stykker når lyset skal ut.

Når man skal fylle former med litt størrelse må man gjøre det i flere runder. Den varme stearinen tar mye større plass enn den kalde og det danner seg fort et krater rundt veken i midten av lyset når det avkjøles. Det stivner alltid fra yttervegg og inn, og rundt veken. Det er lurt å spare igjen stearin til å fylle krateret når første runde har stivna.

Det er også lurt å la støpeformene kjøle seg ned over natta før du forsøker å ta ut det nye lyset. Sitter det fortsatt fast kan du putte formen i kjøleskapet ei lita stund.
Jeg hadde mye rester i farget stearin også, så jeg måtte fort over på kulørte lys.

Av og til brukes komfyren også til matlaging så jeg måtte ganske snart flytte alle remediene over på kjøkkenbordet. Siden jeg allerede hadde laget noen flerfargede lys fikk jeg lyst til å prøve å få til regnbuelys.

Med seks farger på samme lys krevde det litt planlegging. Alle formene ble merka på utsida med sprittusj i de seks høydene fargene skulle fylles til. Siden jeg selvfølgelig ikke har mange like former så fikk alle lysene forskjellig tykkelse på stripene.

Prosjektet mitt foregikk litt før påske så da måtte det jo også lages egglys. Jeg hadde sett bilde av lys i eggeskall og jeg hadde noen eggformede støpeformer jeg hadde sikra meg på tilbud et år eller to tidligere.

Lys i eggeskall viste seg å være ganske så utfordrende. For det første måtte jeg stikke veken ned i stearinen etter den hadde begynt å stivne fordi det var ytterst vanskelig å feste den i bunnen av det skjøre eggeskallet.
Den andre utfordringen var brannsikkerhet. Eggeskallet er brennbart og ettersom lyset brant ned kom flammen farlig nær skallet. Hvis jeg skal lage slike igjen skal jeg ikke ha skall høyere enn halve egget.
Uansett kan de absolutt ikke være uten tilsyn!

Jeg gikk til innkjøp av ferdige veker til telys/varmelys for å se om det kunne være greit å bruke. De fantes i to størrelser/tykkelser og det var tydelig forskjell på hvordan de brant. Den tynne krever at omkretsen på lyset er vesentlig mindre enn hva den tykke veken takler.

Sånne ferdige veker var uansett for store for eggeskall, så det ble ikke testa. Men jeg fikk gjenbrukt litt dessertskåler og varmelyskopper.

Det ble ganske mange lys etter hvert!

Nå er det bare å samle rester til ei ny runde ?

Eco print – første forsøk

I sommer har jeg tilbragt det aller meste av tida i hagen, gjerne med hodet fullt av rusk og rask og henda fulle av jord. Noe har det dog vokst ut av anstrengelsene, og noe av det igjen har tatt helt overhånd. Nok om det og over til det nyeste påfunnet mitt.

En av tingene jeg tidligere har hørt om, og sett litt eksempler på er eco print. Dette kan gjøres både på papir og på stoff. Jeg dykket ned i kaninhullet på nett og kom opp igjen med løse planer om forsøk på papir.

Ei stund senere hadde jeg ærend i Drammen, og der er jeg faktisk i umiddelbar nærhet av noe som likner mistenkelig på en hobby-/kunst-butikk. Noe som er sørgelig fraværende i mitt nærmeste bysentrum. Resultatet var innkjøp av fire forskjellige papirkvaliteter i A5-format. Disse ble merket med hull for å kunne skille de fra hverandre under og etter forsøket.

Jeg fant oppskrifter på nett som sa både dette og hint, men endte opp med å dyppe papiret i vann med alun først. Alun skal hjelpe til med å binde pigmentene/fargen til papiret. Dette kalles på plantefargingsspråket å beise. Det er ofte helt nødvendig for å få farge på garn. Dog avhenger det også av fargematerialet.

Etter å ha beisa papiret gikk jeg på plantejakt. Jeg valgte noen planter jeg har hatt god erfaring med i farging på ull, noen jeg mistenkte at kunne gi godt med farge og noen som jeg ikke ante noenting om.

Papir og planter ble lagt lagvis, papir, planter, papir, papir, planter, papir o.s.v. Jeg fant noen gamle fliser som passet perfekt til A5-ark. Disse ble lagt øverst og nederst og så knøyt jeg alt sammen med hyssing. Jeg lagde to nesten like pakker med det i bakhodet at jeg kanskje kunne gjøre noe annerledes med den ene.

Så ble begge pakkene lagt i alunvannet jeg tidligere hadde brukt til å dyppe arkene i. Jeg putta også oppi litt forskjellig rustent jern. Det har jeg lest at skal gi ekstra fargespill. Etter at pakkene hadde kokt ca en time tok jeg den ene ut og lot den kjøle ned i alunvann. Jeg putta litt jernvitriol i gryta i håp om å få mer farger, men vannet ble ikke svart som forventet. Den hadde nok ikke tålt lagringsmåten, eller den hadde blitt utsatt for fuktighet sist jeg plantefarga. Jeg lot uansett gryta putre ei stund til før jeg lot alt kjøle seg ned.

Tålmodig som jeg er måtte jeg åpne pakkene på kvelden, sjøl om jeg flere steder hadde sett at de burde ligge over natta. Jeg skylte forsiktig av plantene og la papiret til tørk i noen superpraktiske trådhyller jeg akkurat hadde henta hos ei venninne.

Her er det våte resultatet:

Og her er resultatet etter tørk. Gruppert etter papirtype. De øverste arkene lå i gryta med jernvitriol. Jeg skulle nok ha venta til neste dag, men siden fargen i vannet var feil hadde det kanskje ikke spilt noen rolle.
Neste gang… 😉

Påskeegg

Det er vår og da blir man jo litt inspirert til å gjøre vårting.
Som for eksempel å lage påskeegg med rester etter middagslaging, rester fra stiklinger og noen visne påskeliljer.
Antallet nye blogginnlegg her har vært labert det siste året, mest fordi når jeg først har tatt bilder så blir resten glømt. Men når jeg nå skriver et nytt innlegg så har jeg ingen bilder fra før eller under prosessen.
Logisk? Neida, sånt driver vi ikke med!

Uansett, jeg begynte med å klippe opp ei marineblå strømpebukse. (Hvorfor i alle dager jeg hadde ei marineblå strømpebukse i skapet, aner jeg ikke. Jeg bruker jo ikke marineblått!)
Så fant jeg fram egg som jeg, svært forutseende, har blåst tomme og spart på og løkskall fra middagslaging, både rød og gul løk. Litt eddik til fargevannet er kjekt å ha, og så trenger man noe plantemateriale til å legge på eggene så det blir merker. Øverst i matsøpla lå det ferske blader fra stiklinger, og jeg hadde ikke renska de visne påskeliljene ennå. Ute er utvalget begrensa til tuja og noen få gresstrå, så de fikk stå i fred.

Jeg pakket egg og plantebiter inn i strømpebuksebitene og knøyt godt. Jeg trodde det ble for løst, men det gikk bra. Så la jeg et tynt lag løkskall i bunnen av gryta, fylte eggene med vann med den samme eggsugeren jeg bruker til å tømme egg med, og la dem i gryta med løkskall mellom og over seg. Jeg spanderte en god klunk 5% eddik i vannet. Jeg fylte kjelen helt full, la en asjett på toppen for å holde eggene nede og satte ei skål på toppen for litt ekstra tyngde. Jeg lot det koke opp og så stå og syde i et par timer. Så skrudde jeg av plata og gikk og la meg. Kjelen ble stående til neste dag før jeg pakket ut eggene, skylte dem utvendig og innvendig og klappet dem forsiktig tørre. Det er lett å gni vekk fargen, så klapp forsiktig!

Når man så har laget påskeegg så bør dem jo henges opp, og som en hver skikkelig samler hadde jeg selvfølgelig liggende oppheng spesiallaget til egg. Nå er nok disse “egghengerne” laga for masseproduserte egg og ikke for høner med egne meninger. Jeg kjøper egg fra en lokal gård, og får derfor egg i alle størrelser og i mange forskjellige ovale former. Jeg måtte derfor ty til lim, og når man endelig finner fram lim så ligger det selvfølgelig et lass med ting i kø for å limes. Jeg kom etterhvert til bunns i lasset og fikk limt “egghengerne” på plass på eggene. Nå så de litt matte og kjedelige ut, så siste finpuss besto i å spandere ett lett lag matolje. Jeg kunne sikkert lakka dem, men jeg har ikke annet enn gulvlakk og det tror jeg ikke hadde blitt bra. Kanskje jeg spanderer en boks spraylakk på dem en gang i framtida, eller neste gang jeg finner på å lage påskeegg med plantefarger. Det er nok mulig at lakk ikke kommer til å feste seg når eggene først er olja.

God påske!

Til minne om dada

For noen få år siden fikk verdens beste far (som for meg betyr morfar) en hjemmelaget bursdagsgave av dattera si. Den fikk etter hvert navnet Dada. Litt senere fikk han også sitt første barnebarn, nemlig meg. Hver gang vi hadde spist middag var det om å gjøre å komme først fram til Dada i sofaen. Den fikk nemlig hvile middag på Dada. Jeg vant vel flere ganger enn jeg fortjente, men til gjengjeld lå jeg ikke spesielt lenge. Bortsett fra den gangen jeg hadde forspist meg på moreller og fikk vondt i Lichtenstein. Det var det som sto på t-skjorta mi der det gjorde vondt. Da lå jeg i sofaen og fikk trøst av Dada, og far kom med halve knekkebrød med smør på. Det hjalp!
Dada lever ennå, og det samme gjør minnet om verdens beste far <3

Slyngebånd

I sommer fikk jeg endelig tak i slyngestokker, og i høst fikk jeg testa de ut.
Slyngebånd er en type firfletting gjort hengende. Båndet, eller snora, blir ganske rund.
Slike bånd har blitt brukt som slitekant nederst på kjoler og skjørt.
De brukes fortsatt på noen bunader.

Jeg prøvde ut litt forskjellig garn og fant ut at PT2 var litt svakt, noen av trådene røyk ganske ofte. Mens mitt plantefarga Per Gynt-garn tålte vekta av stokkene helt fint. Jeg testa også vevlin og fikk flott bånd av det også.

Før jeg forsøkte å slynge alene var jeg overbevist om at det var en tomannsjobb, men etter å ha prøvd meg fram fant jeg at det gikk ganske så greit alene også. Det kan dog være lurt å ikke vikle ut så lange tråder å jobbe med av gangen.

Jeg har forsøkt å filme når jeg slynger, men med heller stusselig resultat. Når jeg endelig får det til, kommer resultatet her 🙂

Fotkluter, eller vikingsokker…

I min vandring rundt på det store nettet snubla jeg over fotkluter som erstatning for sydde, nålebundne eller strikka sokker. Dette var visst en eldgammel greie, og da måtte det jo prøves ut!
Jeg søkte videre og fant at Norsk Folkemuseum hadde fine, forklarende bilder.
Standart militær størrelse var 46 cm x 46 cm, så jeg starta der.
Jeg hadde ubleka, lerretsvevd ullstoff liggende og klipte i veg.
På bredden fikk jeg plass til fire kluter i full størrelse og to litt smalere, 34 cm x 47 cm, noe som senere viste seg å være akkurat passe til mine føtter 🙂
Jeg klipte 6 par kluter med en gang, så kunne jeg også ha noen til å gi bort eller selge. Jeg hev alle klutene i vaskemaskina for å være sikker på at de ikke krøyp i vask senere.

Da jeg hadde farga den tynne ullserken min med reinfann, var det så mye farge igjen at jeg heiv fire par kluter i fargebadet. To av parene fikk også en runde med jern på slutten.

Skjoldehamnhette

Jeg spant, vevde og sydde ei hette i ufarga pelsull.
Ulla kom fra en skinnfell jeg har sydd tidligere.
Noen mener at ull fra garva skinn ikke egner seg til å spinne, men det fikk jeg ikke vite før jeg var ferdig med hetta 😉

Jeg spant både på håndtein og på rokk.
Det ble ganske ujevnt, så jeg måtte lage totråds garn for å jevne det ut litt.

Jeg stolte ikke på styrken i garnet jeg hadde laget sjøl, så jeg kjøpte maskinspunnet garn til renninga. Jeg rant en grindvev og festa renninga i en oppstadvev fra 70-tallet.

Jeg vevde kun det jeg trengte til hetta, to kvadrater og en lang bit stor nok til å dekke fra albue til albue.

Jeg klipte opp, sydde renningstrådene inn i tøyet og sydde sammen bitene.

Hetta ble godkjent, både av katten og meg 🙂