Til minne om dada

For noen få år siden fikk verdens beste far (som for meg betyr morfar) en hjemmelaget bursdagsgave av dattera si. Den fikk etter hvert navnet Dada. Litt senere fikk han også sitt første barnebarn, nemlig meg. Hver gang vi hadde spist middag var det om å gjøre å komme først fram til Dada i sofaen. Den fikk nemlig hvile middag på Dada. Jeg vant vel flere ganger enn jeg fortjente, men til gjengjeld lå jeg ikke spesielt lenge. Bortsett fra den gangen jeg hadde forspist meg på moreller og fikk vondt i Lichtenstein. Det var det som sto på t-skjorta mi der det gjorde vondt. Da lå jeg i sofaen og fikk trøst av Dada, og far kom med halve knekkebrød med smør på. Det hjalp!
Dada lever ennå, og det samme gjør minnet om verdens beste far <3